Istedenfor å se på kjærligheten som noe uforklarlig og uoppnåelig kan det være enklere å se på den som noe mer praktisk. Og hvis vi vil, så kan den gjerne fremdeles være uforklarlig i oss selv.

Kjærlighet er noe vi alle vet hva er. Samtidig er det skrevet mange bøker og sanger om den uten at vi helt klarer å forklare den. Og kanskje det er det det som er meningen, at vi ikke skal forstå den helt.

Det er allikevel ikke alltid det tjener oss å definere den som noe uoppnåelig for oss selv. Det kan derimot være en fordel å ikke gjøre den for stor eller for ren eller for aksepterende og inkluderende. Hvis vi definerer ønskelige sinntilstander som uoppnåelige, vil vi samtidig gjøre det vanskelig for oss selv å tro på at vi kan oppnå det vi ønsker. Da går det som regel ikke. Holder vi på på den måten, klarer vi til slutt kanskje ikke  å se at noen av våre handlinger er gjort av kjærlighet. Kjærligheten forblir noe avskåret fra oss selv.

Så kanskje vi heller skulle gjøre den litt enklere. Vi kunne for eksempel si at kjærlighet er et ønske om at andre skal ha det de trenger og være lykkelige. Den letteste måten å kjenne kjærlighet i oss selv er da at vi gleder oss over andres velbehag og lykke. Siden vi er mennesker vil vi også oppleve å misunne andre dette, men slettes ikke alltid, ofte vil det glede oss at andre har det bra og oppnår det de ønsker.

Det er ikke alltid det er så langt fra tanke til handling, og for å oppdage kjærlighet i oss selv kan vi være oppmerksomme på vennlige handlinger vi gjør mot andre. Det er selvfølgelig fint å gjøre dette mot mennesker som vi liker og er nær oss, men det kan også være interessant å gjøre det mot andre mennesker som ikke betyr så mye for oss, eller som til og med kanskje ikke er så begeistret for oss selv. Og slike handlinger behøver ikke å være spesielt kostbare å utføre. Det er ikke nødvendig å gi bort vår eneste kappe. Da blir det bare uoppnåelig igjen.

Når vi oppdager at vi kan utføre vennlige handlinger også mot mennesker som ikke er så begeistret for oss selv, vil vi kanskje få lyst til å prøve å gjøre en vennlig handling mot mennesker som vi selv ikke er så begeistret for. Det går an å forsøke og se hvordan det går.

Hele poenget er som sagt å gjøre det enkelt. Istedenfor å definere kjærligheten som noe uoppnåelig er det mer praktisk å definere den som et ønske om at andre skal oppleve lykke.

Og hvis vi fremdeles ønsker at kjærligheten i hvert fall skal være uforklarlig så kan vi observere vår egen og andres følelsesmessige endring når vi gjør disse tingene. Så kan vi spørre oss selv om vi kan forklare følelsen som stiger fram. Svaret er kanskje at det kan vi ikke. Men da er den uforklarlig i oss selv. Ikke noe uforklarlig utenfor oss selv.

Hvis vi ønsker å bli fascinerende, så må vi ta utganspunkt i oss selv og dyrke de tingene som gir oss den energien vi trenger for å gjøre det som trengs.

Vi lar oss gjerne fascinere av mennesker som virker å representere ting vi selv er interessert i eller kunne hatt lyst til å gjøre. Vi kan lese om dem eller vi kan møte dem i det virkelige liv. Det siste er mest interessant.

Svaret på hvordan vi selv skal bli mer fascinerende er ganske enkelt at vi begynner å gjøre det vi virkelig vil. Ingen blir egentlig fascinert av en som løper rundt for å være flink gutt eller pike for å passe inn til enhver tid.

Vi blir fascinert av de som gjør det de vil. Og det kan være så mangt. For mange år siden var jeg interessert i astronomi og traff en rørlegger som hadde vært primus motor i å bygge et observatorium ved Einavannet. Han var ikke spesielt fascinerende av utseende eller det han hadde å si. Han var fascinerende gjennom sine handlinger. Hadde jeg ikke selv vært interessert i astronomi på det tidspunktet, så hadde jeg sannsynligvis ikke møtt han, og hvis jeg hadde, så hadde han vært en rørlegger, heller enn en astronom.

Hvis vi forsøker å forme oss selv til å bli en fascinerende person ut i fra hvordan vi tror vi kan fascinerer andre, så har vi små sjanser for å lykkes. Hvis vi isteden tar utgangspunkt i våre egne ønsker og kreative potensiale, så vil vi med sikkerhet møte mennesker som blir fascinert av oss.

For å utvikle kjærlighet er det nødvendig å ønske at en annen skal være lykkelig, samtidig som vi også utvikler vår evne til å fascineres og bli fascinert.

Kjærlighet i parforhold dyrkes best i en balanse av kjærlig vennlighet og gjensidig tiltrekning. Kjærlig vennlighet er å ønske at andre skal være glade og lykkelige, og så å følge det opp med handling. Gjensidig tiltrekning er å være fascinert av hverandre og ønske fysisk og mental intimitet, inkludert sex.

Hvis vi har barn er kjærlig vennlighet lettest å forstå i den omsorgen vi føler i vårt innerste om at de skal være lykkelige. Det kan være at vi først må legge våre egne forventninger til våre barn til side. Vi kan også oppleve kjærlig vennlighet ved å observere hvordan vår egen mor har fokusert på hjelpe oss til å gjøre de tingene som gjør at vi blir lykkelige. Det kan være at vi først må legge noen urealistiske forventninger til side eller tilgi noe som ble gjort eller forble ugjort. Det er egentlig en god ide å utøve kjærlig vennlighet til alle vi omgås.

Og så mener jeg ikke at vi ikke kan føle frustrasjon i slike forhold. Vi vet jo alle at vi faktisk føler mer frustrasjon i nære forhold, nettopp fordi de er nære og betyr mye for oss. Det jeg mener er mer den underliggende «blod er tykkere enn vann»-følelsen, som vi vet ligger under denne frustrasjonen, og som vi vet alltid vil komme fram hvis det skulle være behov.

De fleste av oss har vært forelsket. Vi kan ha opplevd å ha vært forelsket og bli møtt på det eller ikke. Før eller siden forstår vi at det rett og slett ikke er noen vits å drive å være forelsket hvis det ikke blir gjengitt. Det har litt med å bli voksen å gjøre.

Når vi er forelsket føler vi en sterk tiltrekning til vårt bilde av en annen person. Jeg sier bilde, fordi vi vet alle at det er ingenting som fordreier en person så mye som en forelskelse. Det må kanskje til noen ganger. Etter noen måneder opplever man gjerne at forelskelsen går over. Forholdet er da avhengig av at det fremdeles er gjensidig tiltrekning.

Det fine med dette er at vi kan i stor grad kan styre hva som interesserer oss og tiltrekker oss. Når vi vier noe oppmerksomhet så utvikler vi samtidig en større interesse for det. Det gjelder også mennesker. Og når vi blir viet oppmerksomhet, så utvikler vi oss også som mennesker. Våre individuelle tanker og opplevelser tillates å komme ut og skape en felles forståelse, som igjen påvirker oss som mennesker og gjør oss mer interessante.

For å få en annen til å vie oss oppmerksomhet kan vi gjøre oss selv fascinerende. Jeg mener ikke at vi alle skal bli kjendiser eller noe sånt. Jeg mener ganske enkelt at vi utvikler de evnene vi har på en kreativ måte. Det er faktisk ganske fascinerende å oppleve mennesker gjøre dette på nært hold, og særlig hvis vi får komme inn og se forestillingen.

Det skal egentlig ikke noe mer til enn at vi erkjenner hvor vi er og bestemmer oss for å utvikle oss kreativt på et eller annet område. Akkurat hva som er kreativt er opp til hver enkelt. Årsaken til at jeg sier kreativt er at det er slike prosesser som skaper et større og mer interessant jeg.

Selvfølgelig er det viktig å snakke sammen om alt mulig, på en åpen måte, som gjør at vi blir trygge til å vokse videre i relasjonen, men jeg hadde ikke tenkt å snakke om nødvendigheten av dette her.