Vi danner mønstre for å overleve. Det er en naturlig prosess at disse mønstrene blir utdaterte. Det hjelper sjelden å tvinge oss til å endre oss. For å endre disse må vi innarbeide en ny følelsesmessig forståelse.

Mennesket, og dyrene også selvfølgelig, har en fantastisk evne til å finne løsninger på å overleve. Vi finner hele tiden løsninger for å bruke minst mulig energi for å få oppnå mest mulig. Uten denne evnen ville vi ikke overlevd. Tenk bare på hvordan vi alle tar raskeste vei over gressplenen og hvor vanskelig det er å gå rundt.

Allikevel hender det at disse løsningene etterhvert skaper problemer. For mange av de problemene vi opplever var engang løsninger. Det egentlige problemet er at disse løsningen ikke er aktuelle lenger, men viser seg nå som et uønsket adferdsmønster som er vanskelig å endre. I bunnen ligger det en oppfatning av at det uønskede adferdsmønsteret fremdeles har en verdi for oss.

Disse uønskede adferdsmønstrene er ofte en helt eller delvis ubevisst prosess og kan være vanskelig å endre hvis vi ikke oppdaterer vår følelsesmessige forståelse. Den vanligste måten å forsøke å gjøre dette på er å fortelle oss selv at vi må endre oss. Når dette ikke fungerer blir vi strengere. Så blir vi sinte. Det hjelper fremdeles ikke.

Vi opplever alle slike utdaterte mønstre. Og vi blir alle litt oppgitt eller kanskje til og med sinte på oss selv når vi oppdager at vi har dem. Det er ofte overraskende hvor enkle prosessene som ligger til grunn for slike uønskede adferdsmønstre er. De er som regel bare en enkel respons for å oppfylle et formål.

Det er derfor viktig å forstå at disse tingene ikke springer fra noe som er fordervet eller forkvaklet eller hva vi nå i verste fall kan tenke oss. De springer fram som en forenklet løsning på å oppfylle et formål. De ble rett og slett konstruert som den enkleste måten å oppfylle et formål den gangen.

Når vi forstår enkelheten i den underliggende motivasjon kan vi lettere akseptere den. Vi kan akseptere den på samme måte som vi ser barn leke på en lekeplass, hvor de leker de samme rollespill igjen og igjen.

Det fungerer dårlig å bli sint på et barn som gjentar et uønsket rollespill på denne måten. Det hjelper heller ikke å forklare at dette vil gi uønskede konsekvenser på lang sikt, for barnet lever i nuet. Det vi trenger å gjøre er å introdusere et nytt rollespill hvor barnet i oss kan oppleve å utfylle sin rolle på en mer konstruktiv måte, som også er ønskelig på lang sikt.

Et enkelt eksempel kan være at vi begynner å røyke i tenårene for å få tilhørighet. Det kan selvfølgelig også være andre grunner. Etterhvert er mønsteret utdatert, for de fleste av vennene våre er nå ikke-røykere.

Et annet eksempel er at vi begynner å overspise for å beskytte oss mot omverden, for eksempel mot for mye oppmerksomhet. Når det ikke lenger er behov for slik beskyttelse kan det være mønsteret er der fremdeles.

Et tredje eksempel er at vi begynner å passe oss for trafikken når vi er barn. Når vi blir eldre kan det være vi blir redde for å kjøre i byen.

Det hjelper heller ikke å bli eldre og klokere heller. Fordi når vi blir eldre har vi mindre energi til rådighet. Våre uønskede mønstre, som tror de sparer oss for energi, kan da bli mer forstenet. For å motvirke dette er det viktig å utvise mer fleksibilitet etter hvert som vi blir eldre.

En tendens til å skape avhengige mønstre er ikke bare negativt. Det kan være meget positivt. For endre på negative mønstre er det nødvendig å erkjenne dem. Vi må finne en løsning og vi må velge og bruke den. Det er en stor fordel om vi kan få noen vi stoler på til å bistå oss i dette.

Det kan se ut til at enkelte av oss har lettere for å utvikle avhengighetsmønstre enn andre. Jeg tenker her mest på avhengighet til substanser som for eksempel nikotin og sukker, men det er mulig å føle avhengighet til alt mulig egentlig. Hvis vi tenker etter, så er vi gjerne litt avhengig av det ene eller det andre – en følelse av at slik må det være for at jeg skal ha det bra. Mange «må ha» en kopp kaffe om morgenen.

Avhengighetsmønstre er gjerne noe som en gang var en løsning, men som nå har blitt et problem. Det er ikke slik at hypnoterapi egner seg for å behandle alle former for avhengighet. Hypoterapi egner seg egentlig best for å behandle avhengighetsmønstre som vi erkjenner og er villige til å gjøre noe med.

De fleste av oss kan greie oss uten det vi er avhengige av for en tidsperiode som er lengre enn den direkte kjemiske påvirkningen vår avhengighet gir oss. Så avhengigheten er egentlig adferdsmønstre vi har skapt i vårt eget sinn.

For å endre på en avhengighet må vi  først akseptere at vi har den. Når vi har gjort det kan vi søke etter en løsning. Når vi har funnet en løsning må vi bestemme oss for å bruke den – og så må vi ta den i bruk.

Hvis det er slik at vi har en tendens til å utvikle avhengige mønstre, så betyr ikke det at vi er dårlige personer. Det er bare det at vi er meget flinke til å bli opptatte av ting som interesserer og engasjerer oss. Dette kan jo være svært positivt i de fleste sammenhenger. Det å kunne interessere seg for ting og gå fullstendig opp i det vi gjør er jo en oppskrift for suksess.

Men hva med de negative tingene. Det trenger å gjøre først er å erkjenne at vi har denne tendensen. Hvem kan bestemme det? Det er det bare oss selv som kan bestemme. Hvis vi for eksempel fornekter at vi til stadighet tenker på sukker og at når vi først begynner å spise sukkerholdig ting vil vi bare vil ha mer og at det hele gjentar seg ofte eller regelmessig, så kan det være at vi har utviklet en sukkeravhengighet.

Når vi begynner å ane en slik avhengighet så vil gjerne først forsøke å vise oss selv at vi kan kontrollere den. Når det etterhvert blir klart for oss at vi ikke gjør det, så begynner vi ofte å skjule vårt adferdsmønster for andre. Skammen vokser i mørket og det hele forsterker avhengighetsmønsteret. Vi behøver ikke å erkjenne vår avhengighet ovenfor verden, men vi må erkjenne det ovenfor oss selv hvis vi skal få gjort noe med den. I tillegg vil det hjelpe oss mye hvis vi også kan prate med en person vi stoler på. Når vi er klare til å begynne å gjøre noe med vår avhengighet kan denne personen være våre støttespillere.

Det er nødvendig å ta vare på oss selv, men det er ikke slik at det er nødvendig å greie seg selv helt og holdent uten hjelp fra andre. Faktisk er det slik at vi også hjelper andre ved å la dem se oss som vi er og hjelpe oss med ting vi trenger hjelp til. Noen ganger er det lettere å forstå dette ved å tenke på om vi ville ha hjulpet vår venn hvis han eller hun trengte hjelp.

Selv om vi opplever tilbakeslag kan vi alltid finne en vei framover. Vi bør også være glad for at vi er i stand til å se og erkjenne våre tilbakeslag. Vi bør ikke straffe oss selv, men det er helt greit å bli lei seg. Så vil det åpnes nye dører.

Noen ganger setter vi oss mål vi ønsker å oppnå. Det kan være ting vi ønsker å gjøre, som for eksempel å spare penger, spise sunt og trene, eller det kan være ting vi ikke ønsker å gjøre, for eksempel slutte å røyke eller overspise.

Når vi har erkjent at vi går i mønstre som er uhensiktsmessige ønsker vi å endre på dem. Dette kan vi gjøre på forskjellige måter. Én måte er å bruke viljestyrke, en annen er å forstå de underliggende følelsesmessige mekanismene og la disse få et annet å mer konstruktivt utløp. Det første er «ta seg sammen-metoden», den andre er «hypnoterapi-metoden».

Noen er veldig flinke til å ta seg sammen å fokusere på det de ønsker. Det er ikke noe bedre enn det. Andre er flinkere til å forstå og ta i bruk energien i sitt eget følelsesliv. Ikke så dumt det heller.

Men uansett hvilken metode vi bruker, så vil det kunne skje at vi går på et tilbakeslag. At vi igjen oppdager at vi har gjort, eller unnlatt å gjøre, det vi skulle. Da kan vi vurdere å gjøre mer av det vi gjorde, eller vi kan kan vurdere å gjøre ting på en annen måte. Hvis vi tidligere kun har basert oss på selvkontroll, burde vi kanskje vurdere å åpne oss mer opp for de ressurser som finnes i oss selv. På samme måte, hvis vi har jobbet med følelser og motivasjon, så må vi kanskje også erkjenne at vi faktisk må ville det vi ønsker for å få det til.

Hvis vi opplever tilbakeslag må vi huske på at alle som har gjort en betydelig endring i livet sitt før oss også har opplevd dette. Alle som har oppnå noe som helst har også gjort en mengde feil. Det kan være at det er en fordel å gi opp visse måter å forsøke å tvinge gjennom forandring på, men vi må ikke gi oss.

Det viktigste er å erkjenne tilbakeslaget og gå videre fra der vi er. Faktisk bør vi være fornøyd med at vi er i stand til å se vårt tilbakeslag. For det er fullt mulig å gå i negative mønstre uten å være klar over det. Det var kanskje det vi gjorde tidligere. Når vi er klar over det som skjer i livet vårt er vi langt på vei til å finne en løsning. Det er imidlertid lurt å være åpen for alternative måter å gjøre ting på. Det er ikke alltid at vi kan se veien helt fram fra der vi står i dag.

Vi bør ikke straffe oss selv. Det fungerer aldri bra. Det kan være greit å tenke på om vi ville straffe noen vi var glad i, hvis vi visste om deres anstrengelser for å oppnå det de ønsker, og at det så ved en anledning ikke viste seg å være nok. Som regel ville vi ikke ønske å straffe dem. Kanskje vi heller ville foreslå for dem å gjøre ting litt annerledes. Kanskje vi kan foreslå det for oss selv?

Men det kan være greit å være lei oss. Vi kan føle på sorg og kanskje også fortvilelse. Vi bør huske på at dette ikke på noen måte er feil. Faktisk vil det være til hjelp for oss å noen ganger felle en tåre. En tåre er et mykt, men også et sterkt symbol på hva vi egentlig ønsker.

Det er lett å si at hvis vi bare gjør slik så vil det gå sånn. Men alltid oppleves det ikke alltid slik. Noen ganger må vi se litt lenger inn for å forstå mer om hva som skjer. Og vi kan tenke på at vi ofte vet lite om hva som er i andre menneskers indre.

Vi lager årsakssammenhenger mellom de fenomenene vi observerer. Noe karakteriserer vi som en årsak, andre ting karakteriserer vi som en virkning. Vi kan for eksempel si at for å redusere vekten må vi forbruke flere kalorier enn vi inntar, eller at for å bli røykfrie må vi ganske enkelt unngå å ta den første sigaretten.

Men verden er ikke delt opp i årsaker og virkninger på denne måten. Dette er noe vi skaper selv. Det er forestillinger som eksisterer i vårt eget sinn. Ikke det at det er feil. Det kan godt være riktig, men når vi ser nærmere etter vil ofte årsakene som forklarer hvorfor vi gjør som vi gjør ligge i hendelser som engang formet vår personlighet. Jeg tenker for eksempel på mannen som røykte fordi det forsterket hans minne om en kjederøykende mor. Eller mannen som hele tiden sluttet og begynte igjen fordi han i barndommen utviklet en hang til å bli svimmel. Eller damen som la på seg for å sikre seg mot uønsket tilnærmelser. Det er en kjent sak at det er lett å spise på følelser.

Det blir på en måte et nytt nivå. Når endring oppleves som en utfordring er det som regel underliggende årsaker av denne typen. Bare å bli klar over dem og erkjenne dem kan ofte være til god hjelp. Videre er det mulig å gå inn i følelsesdynamikken for å finne alternative måter å gi utløp for våre tendenser.

Det er allikevel også en god ide å huske på at disse dypere forklaringen bare er det – litt dypere forklaringer på hvorfor vi gjør som vi gjør. Det er ingen sannhet som sådan. Allikevel kan vi føle at de har en sannhet i seg som kan gi oss en forståelse for hvor vi står, slik at det blir lettere å bevege seg i ønsket retning.

For min egen del kan jeg også nevne at min fars selvmord gav meg en ubevisst forestilling om at alle kom til å forlate meg. Dette resulterte i utfordringer med å skape varige relasjoner, fordi jeg ubevisst visste at de kom til å ta slutt. Når jeg begynte å forstå dette opplevde jeg en sorg fordi jeg så at jeg avsluttet relasjoner på en ubevisst måte. Det var nødvendig å tillate meg selv å gå igjennom denne sorgen.

Når vi ser mennesker som har problemer med å oppnå ting de tydeligvis ønsker, så bør vi også tenke på at vi ikke vet alt om dette mennesket. Den som kjenner oss best er alltid oss selv. Vi ønsker alle å få det bedre og vi gjør så godt vi kan ut i fra den kunnskapen og de mulighetene vi har. Dette gjelder også om vi tilsynelatende er fanget i destruktive mønstre.