Ved å erkjenne følelser som oppstår i situasjoner som trigger gamle mønstre, kan vi oppleve et indre ønske om å unngå slike mønstre, og heller velge mer konstruktive løsninger.

Inngrodde mønstre kan jo være alt mulig. Vi har selvfølgelig mange positive inngrodde mønstre. For eksempel smiler de fleste av oss tilbake når noen smiler til oss. Hvis noen gjesper, så gjesper vi også – uten at man helt vet hvorfor det er slik.

Men det jeg snakker om er selvfølgelig det vi anser å være negative inngrodde mønstre. Ting vi ikke ønsker å gjøre, men gjør allikevel. En gang for lenge siden var det kanskje en løsning på noe, i dag er det bare en plage.

Når vi erkjenner problemet, kan vi gjøre noe med det, med eller uten hjelp fra andre. Mange kommer til at det er lettere å kutte ut slike negative inngrodde mønstre fullt og helt, heller enn å forsøke å gjøre mønsteret akseptabelt. Ofte fordi kostnaden med å etablere en akseptabel versjon er høyere enn å fjerne mønsteret helt. Enkelt mønstre, som å spise, kan vi selvfølgelig ikke bare fjerne, men må finne en akseptabel løsning. Røyking er det som regel greit å gi helt slipp på.

Allikevel, selv om vi bestemmer oss for å ikke gå inn i gamle mønstre, så opplever de fleste av oss at vi gjør det allikevel. Intellektuelt vet vi at det er ugunstig og i beste fall bortkastet tid, men det er følelser som driver oss. Selv om vi er rasjonelle, så er vi ikke logiske maskiner. Mennesker handler som regel på følelser.

Det er derfor hensiktsmessig å etablere en følelsesmessig forståelse av hvilke situasjoner som trigger slike mønstre. Det er ikke nok å bare vite det, vi må kjenne det på kroppen. Mange kjenner det i magen.

Når vi blir bevisste hvordan slike situasjoner påvirker oss følelsesmessig kan vi samtidig bli bevisste vår tendens til å gå i det gamle mønsteret. Vi kan tenke oss at vi holder de to følelsene i hver hånd. Følelsen som situasjonen skaper, og følelsen av å gå i det gamle mønsteret. Da kan det være at vi blir bevisste en ny følelse. Et ønske om å slippe å gå i det gamle mønstret og heller stå i følelsen som situasjonen skaper.

Når vi velger å stå i ubehaget får vi også en mulighet til å se for oss positive ting vi kan gjøre som vil motvirke det. Vi opplever en ny følelse. Følelsen av å håndtere den gamle smerten på en konstruktiv måte.

Vi burde egentlig ikke gremme oss over motstand og hindringer. Vi burde i stedet forstå at disse ligger i oss selv og bli venn med dem. Dette er den strake veien til målet.

Det vi egentlig ønsker er selvfølgelig at alt skal gå lett, at vi ikke møter motstand når vi skal gjøre det vi trenger å gjøre for å oppnå det vi ønsker. Det er ikke noe feil i det.

Men heldigvis er det ikke slik vi alltid opplever ting. Når vi opplever motstand er det som om det er hindringer i veien for det vi ønsker å oppnå. Det kan for eksempel være at ting tar for langt tid, at vi ikke får ønsket respons, at vi tenker at vi selv ikke er bra nok, ikke har kunnskap eller mot nok, eller at det er de andre som er hindringen. De fleste av oss har opplevd dette.

Saken er at vi identifiserer en hindring til å være det som står mellom der hvor vi oppfatter å være til dit hvor vi ønsker å komme. Vi fokuserer på hindringen som noe vi ikke kan endre på.

Det vi trenger å gjøre er å bli venn med denne hindringen. Hvis vi forsøker å skyve den fra oss, og denne står fast i vårt sinn, så ender vi bare med å skyve oss selv bakover, lenger vekk fra målet. Vi må derfor nærme oss vår oppfattet hindring og begynne å se på den fra forskjellige vinkler og begynne å kjenne på den.

Det kan være at vi begynner å forstå at motstanden ligger i oss selv. Det er derfor det er en god ide å bli venner med motstanden, hvis det er slik at den er en del av oss selv.

Når aksepterer at motstanden er en del av oss selv blir vi i stand til å gjøre de nødvendige endringene. Da vil vi oppdage at motstanden og hindringene manifesterer en ny kraft og side ved oss selv. Det kan til og med være at vi begynner å lure på om hva som egentlig var problemet når vi ser oss tilbake for å forstå hvordan vi egentlig oppnådde det vi ønsket.

Gode direkte forslag kan absolutt hjelpe oss til å oppnå det vi ønsker.  Det beste er imidlertid å igangsette og videreutvikle en positive prosess i oss selv. 

Mange tror at man i hypnose kan hypnotiseres til hva som helst. Som jeg ofte sier, hvis det hadde vært slik, så kunne vi bare hypnotisere de som sitter i fengsel til å ikke gjøre det som gjorde at de havnet der, slik at de ikke behøvde å måtte komme dit igjen. Men slik er det ikke.

Det er imidlertid også slik at gode direkte forslag fra noen som vi respekter og vet ønsker vårt beste kan ha en dyp innvirkning på oss. De fleste av oss har jo fått et slikt en gang eller to i oppveksten. Allikevel  vil som regel slike forslag vare evig. Før eller senere har vi glemt dem, eller kanskje de ikke lenger er relevante. Selv det beste forslag av alle vil før eller siden forvitre hvis vi ikke selv bidrar inn i en fornyelsesprosess av vår motivasjon og innsikt.

Istedenfor å bare basere oss på direkte forslag er det bedre å finne de nødvendige ressursene i oss selv for det vi ønsker å oppnå. Det vi trenger er å få en dyp indre opplevelse av hvor vi er og hvor vi ønsker å gå. Når vi se ser oss selv oppnå det vi ønsker og får vi en klar forståelse av hvilke egenskaper som vil hjelpe oss å oppnå dette. Når vår egen forståelse av disse egenskapene synker ned i vårt indre, vil vi samtidig forstå at det er sant at vi kan oppnå det vi ønsker.

Det er en god ide å være bevisst balansen mellom å beskytte oss selv og utfordre oss selv. På samme måte som det kan være lett å bli for opptatt av sikkerhet, kan det også være lett å bli for opptatt av utfordringer. 

Det er nødvendig å både beskytte oss selv og utfordre oss selv. Å beskytte oss selv kan være å unngå situasjoner og ting som er skadelig for oss. Å utfordre oss selv kan være å forandre på noe eller gjøre noe nytt.

Hvis vi er motivert av å beskytte oss selv ser vi gjerne etter potensielle farer i våre omgivelser. Alt mulig kan jo være farer egentlig, fra farlig mat til farlige handlinger og situasjoner. Hvis vi er motivert av å utfordre oss selv ser vi gjerne etter potensielle muligheter vi kan utnytte eller forsøke oss på. Disse kan oppstå helt uventet og plutselig, på mange plan og områder.

Hvis vi bare er opptatte av å beskytte oss selv ender det med at vi murer oss selv inne og fratar oss muligheten til å oppleve livet som skjer utenfor. Et TV-program om en amerikansk mann som brukte all tid og ressurser for å sette opp piggtrådgjerder og kameraer og samle overlevelsesutstyr kommer i tankene. Hvis vi bare er opptatte av utfordringer kan det bli slik at vi ikke greier å stoppe opp, men blir drevet av å greier mer og oppleve nytt. Tankene går til en venninne som drev med basehopping.

Når vi er unge er vi som regel mer åpne for nye opplevelser. Når vi blir eldre er det lett å fastne i gamle mønstre. Som unge, bør vi kanskje tenke oss om to ganger, som eldre bør vi kanskje hoppe ut i det av og til.

De fleste av oss liker å holde på med det vi er flinke til. Ikke så rart, det gir oss mestringsfølelse. Men det gir ofte ikke så mye merverdi å bare gjenta tidligere bragder, selv om vi forbedrer oss. Ofte gir det mer å forsøke noe som er mer uvant. Det er når vi er nødt til å fremvise vår egen utilstrekkelighet at vi virkelig lærer noe nytt, selv om dette kan være ukomfortabelt.

Saken er at det koster å lære. Prisen er at vi må erkjenne at vi gjør feil eller ikke kan. Når vi erkjenner at vi ikke kan, kan vi også lære. Det behøver ikke være så veldig alvorlig, egentlig. Ofte kan det hjelpe å spørre oss selv om vi ville dømt andre som forsøker seg på nye ting. Som regel gjør vi ikke det.

Våre mål motiverer oss til å legge ut på reisen for å oppnå det vi ønsker. Da utvikler vi også egenskaper som vi tar med oss når vi går forbi målet. Det er lurt på fokusere på disse egenskapene med en gang vi legger ut på reisen mot målet. 

Vi har det bra  når vi føler at vi er på vei til et sted vi ønsker. Det kan være så enkelt som å reise et sted eller holde på med ting som vil gi oss en god opplevelse i framtiden.

Når vi vet at vi er på vei mot noe positivt kan vi engasjere oss i å benytte våre egenskaper. Reisemålet behøver ikke å være så veldig langt unna, det holder egentlig med at det er noe nytt, noe som vi føler vil berike vårt eget liv.

Fokusere på egenskaper

Vi trenger mål for å motivere oss til å bevege oss i en retning. Det er også nødvendig å kunne vite når vi har oppnådd våre mål. Når vi har oppnådd det vi ønsker, kan vi sette pris på å ha tilegnet oss mange nyttige egenskaper som vi kan bruke på andre områder i livet.

Det er derfor en god ide å fokusere på de egenskaper som vil hjelpe oss å oppnå det vi ønsker helt i starten. Når vi fokuserer på de riktige egenskapene på et tidlig tidspunkt blir det lettere å bevege oss mot målet. Dette reduserer også eventuell prestasjonsangst. Vi trenger målet, men det har ikke en avgjørende betydning i seg selv. Det som betyr noe, er at vi lærer og utvikler oss på veien mot det.

Sjekke at målet er realistisk

For at vi skal føle at vi er på vei mot et ønsket mål må vi ha en tro på at vi kan nå det. Det er en god ide å analysere målet nærmere for å se om vi kan ha det, med andre ord at det er realistisk. For eksempel bør et mål være konkret, oppnåelig og tidsavgrenset. La oss for eksempelets skyld si at jeg ønsker å oppleve at det er morsomt å danse på et utested innen tre måneder. Målet er konkret fordi jeg ganske enkelt ønsker å ha det morsomt, oppnåelig fordi jeg har rytme og vet at jeg, som alle andre, har evnen til å lære meg noen grunntrinn.

Sjekke vår indre tro på at vi kan oppnå vårt mål

Det er også viktig å ha en indre tro på at jeg kan oppnå det jeg ønsker. For å sjekke min indre tro på målet går jeg inn i hypnosetilstanden og lager et livaktig bilde av meg selv der jeg går ut på dansegulvet med et smil om munnen og leder damen på en naturlig og leken måten. Jeg kan sjekke at jeg har en virkelig tro på dette ved at jeg legger noe som jeg bruker ofte til situasjonen, for eksempel kan jeg tenke at jeg tar opp mobiltelefonen og ser på den. Det spiller ingen rolle at det kanskje ikke passer å gjøre dette mens jeg danser. Hvis følelsen av dansen og mobiltelefonen samsvarer, så betyr det at jeg har en indre tro på at jeg kan få til det jeg ønsker. Hvis disse tingene gir helt forskjellig opplevelse, så kan det være at jeg bør velge et litt enklere mål.

Forsterke og anvende egenskaper

Når jeg nå har et klart indre bilde av mitt fremtidig selv som utfører målet, vil jeg samtidig også kunne se hvilke egenskaper mitt fremtidige selv utstråler. La oss si at jeg ser meg selv utstråle selvtillit og lekenhet.

Det vi nå ønsker er å forsterke fokus på disse egenskapene. Dette kan vi gjøre på flere måter. En måte er å gå inn i hypnosetilstanden, legge bort alt vi ikke trenger akkurat nå og la disse egenskapene bli styrket av vår egen livskraft. En annen måte er å se til andre vante situasjoner hvor vi er mer vant til å utvise lekenhet og selvtillit, og så overføre bruken av egenskapen fra den vante situasjonen til den nye situasjonen.

Istedenfor å bare skape vante tanker om vi er bra nok eller ikke, burde vi heller tillate oss selv å gjøre en dypere refleksjon og undersøkelse ved for eksempel å bruke gestaltdialog.

Mange av de tingene vi frykter har utgangspunkt i frykten for å ikke være god nok. Det kan være frykt for eksemen, frykt for å holde en presentasjon, frykt for å åpne seg opp for en annen eller frykt for å spille et instrument eller være på scenen på annen måte.

Alle disse tingene dreier seg om vårt ønske om å bli sett, samtidig som vi er redde for å ikke være gode nok. Disse tingene skjer på mange områder i livet og isteden for å la dette innskrenke oss burde vi heller benytte muligheten til å være god nok.

Saken er at vi ofte lager oss tanker om hva andre tenker om oss. Disse tankene er som regel feil, ganske enkelt fordi det er umulig å vite eller forutsi hva andre tenker. Selv om det virker som om de fleste av oss har vrangforestillinger om at andre vil dømme oss, så kan vi også ha vrangforestillinger om at andre vil elske oss. Det hjelper egentlig lite å la være vanemønstre styre hvordan slike tanker utvikler seg.

For å få et bedre bilde av hvordan vi egentlig, innerst inne, tror at andre vil oppfatte oss, så kan vi benytte gestaltdialog. Det betyr at vi skaper et rollespill hvor vi spiller rollen både som utøver og tilskuer. I hypnosetilstanden er vi mer i kontakt med hva vi egentlig føler og tenker om tingene, heller enn å bare produsere tanker etter vante mønstre. Dette gir oss en større helhetlig forståelse og vil som regel også introdusere nye perspektiv, som vil motivere oss til å vise oss som vi er.

Vi kan på en enkel måte få en opplevelse av at vi kan regulere opplevelsen av fysisk smerte. Dette kan være en nyttig ting, som kan gi oss selvtillit, slik at vi ikke behøver å være så redde om vi skulle få litt vondt.

Se video

Hypnoterapi og hypnose fungerer ved å skape en klar og avgrenset oppmerksomhetstilstand. Før man begynte med koloroform for bedøvelse var det ikke uvanlig å bruke hypnose. I dag har vi på en måte mistet denne evnen til å fokusere bort fra smerten ved egen hjelp. Det er heller ikke så nødvendig, det finnes mange smertelindrende midler og anestesilegen vet godt hva han eller hun gjør.

Allikevel kan det være en interessant øvelse å bruke hypnose for å fokusere bort fra smerten. Fordi det vil oppstå smerte i livet. Vi kan for eksempel oppleve smerte hvis vi går i gang med for hard trening for fort eller vi kan få en skade på en eller annen måte. Vi kan selvfølgelig også oppleve den mentale smerten av å få opplevelser vi ikke ønsker eller være forhindret fra å få våre ønsker oppfylt, men jeg skal ikke prate om det nå. Nå prater jeg bare om fysisk smerte.

Den fysiske smerten er kan være et budskap om at vi bør unngå å gjøre noe eller ta hånd om noe. Når vi vet hva dette er behøver vi ikke lenger smerten, men det kan være at den er der allikevel. Da må vi leve med den til ting blir bedre. Smerte vil komme og gå. Slik er det. Det kan derfor være en god ide å lære seg til å fokusere bort smerten. Det er ikke så vanskelig. Det kreves egentlig bare en evne til å gå inn i hypnosetilstanden og begrense vår fokus på en annen følelse i en annen kroppsdel. Smertefølelsen kommer da i bakgrunnen eller den forsvinner helt.

Den letteste måten å gjøre det på er å på forhånd øve inn en bedøvning i kjeven og tennene ved å tenke oss at vi får en bedøvelsessprøyte. Dette er en følelse de fleste av oss kjenner godt.  Deretter kan vi knipe litt i huden på den ene håndbaken med neglene mens vi glemmer bedøvelsesfølelsen og fokuserer på der det blir knepet. Det gjør fort litt vondt. Deretter kan vi fokusere på å kjenne på bedøvelsessprøyte-følelsen i kjeven mens vi bytter hånd og kniper på den andre. Da vil vi oppleve at smerten er mye svakere og kanskje blir helt borte.

Så hva er da poenget? Det er selvfølgelig ikke å drive med selvskading. Det er vel heller ikke noe poeng å bli en fakir, for det er slik de gjør det. Poenget er å etablere en erfaring om at vi kan endre vår smerteopplevelse. Når vi vet at vi kan gjøre dette behøver vi ikke lenger være så redd for å oppleve litt smerte. For slik er det i livet. Hvis vi hele tiden søker fravær av selv den minste smerte, så vil vi bare oppleve mer. Når vi vet at vi kan håndtere smerten på en bedre måte vil vi også håndtere omstendigheten rundt den bedre.

Det finnes selvfølgelig fysisk smerte som er svært utfordrende å leve med, som for eksempel nevropatisk smerte. Det er svært krevende og vi burde ikke tenke at mennesker som opplever dette bare kan «tenke det vekk.»