Når vi tør å ta inn over oss andres negative tendenser og omstendigheter, får vi også mulighet til å se det positive i andre. Da blir livet rett og slett bedre.

Det tar lang tid å bygge opp positiv verdi, som verdslig velstand, tillit og godt rykte, men kort tid å ødsle det. Én enkelt negativ hendelse kan ødelegge alt det vi eier og har, uansett hvordan hendelsen oppstod, om det var noens skyld eller ikke. Det positive er som regel en større samling konsistente positive handlinger, men én enkelthandling er nok for å skape et varig negativt inntrykk.

Vi kunne for eksempel gi fra oss alt vi har til et eller annet godt formål, men dette ville ikke være noen garanti for at det helhetlige inntrykket av vårt liv vil bli positivt. Men hvis vi derimot stjal fra noen alt det de eide og hadde, så burde vi være sikre på at det ville merke oss for livet.

Årsaken til at vi karakteriserer ting som negative er at vi må være oppmerksomme på farer. Når vi møter personer vi ikke kjenner, kanskje også på et ukjent stede, vil vi ganske snart begynne å vurdere om vedkommendes negative sider vil kunne få konsekvenser for oss. Det er både bra og dårlig. Bra fordi det beskytter oss, men dårlig fordi vi lett kan bli for opptatte av å se etter det negative og mister det helhetlige positive.

Når vi skal vurdere en person legger vi derfor ofte merke til det negative. Disse tingene står ut som små røde piler i figuren. Det positive hos personen er som den blå buen, bygget opp over tid og ikke så fremtredende.

Slik bedømmer vi også oss selv. Vi legger ofte lett merke til de negative tingene i oss selv, de tingene vi tror kan utgjøre en fare for oss. Det er ikke alltid så lett å se den positive summen av de gode handlingene vi gjør.

På områder vi er uerfarne har vi lite kunnskap om konsekvensene av de handlingene vi gjør. På disse områdene kan det være lett å tenke kortsiktig rett og slett fordi vi ikke kjenner konsekvensene. På samme måte tenker vi ofte mer langsiktig på områder vi har mer erfaring. Kortsiktig tenkning er ofte mer egoistisk enn langsiktig tenkning. Det positive oppstår ofte på områder hvor vi har utviklet oss mer, det negative er ofte områder hvor vi enda ikke har gjort det.

Vi har ofte et ønske om å bli likt eller til og med elsket for den vi er.  Bak et slikt ønske kan det ligge en forståelse av at hvis noen skal se vår egen positivitet, så må de være i stand til å se forbi våre negative tendenser. Men vi kan ikke bare be andre om å akseptere våre egne negative tendenser. Det vil andre bare gjøre hvis de mener at disse tingene faktisk ikke har så veldig stor betydning for dem. Men det vi kan gjøre er å bli mer bevisste på om vi faktisk er i stand til å akseptere andres negative tendenser og omstendigheter. Rett å slett gjøre en rasjonell vurdering om det faktisk er slik at vi er nødt til å passe oss for vedkommende. Som oftest må vi ikke det.

Men selv om mange feil og mangler like godt kan ignoreres, så er det ikke alltid best å bare late som om de ikke eksisterer. For hvis noe gir negative resultater, så er det som regel en årsak. Det vi heller kan gjøre er at ta andres negative omstendigheter eller opplevelser inn over oss og tenke oss at vi transformerer dem til noe positivt som vi gir tilbake.

Resultatet av dette blir at andre oppfatter oss som en omgjengelig person som det blir lett å ta kontakt med. Vår bekjentskapskrets vokser og vi får større muligheter til å treffe mennesker som inspirerer oss, slik at vi kan leve det livet vi ønsker.

Det er ikke alltid så enkelt å se det store bildet her vi lever her og nå, men en måte er å vurdere om vi får fler og fler gode relasjoner. Det er en enkel målestokk på at vi er på riktig vei.

Det er en god ide å ta vår egen seksualitet på alvor, slik at den kan bli en kilde til livsglede for oss selv og andre. Det kan være vi finner ut at vi har lyst til å utvikle vår egen seksualitet.

Seksualitet forandrer seg jo en god del ettersom vi blir eldre, både fysisk og mentalt. Det er velkjent for alle. Når vi er unge er vi ivrige, men usikre og uerfarne. Når vi blir eldre blir vi mer sikre og erfarne, men kanskje ikke lenger fullt så ivrige.

Seksualdriften er det som gjør at vi forplanter oss og bringer menneskeheten videre. Det er en meget sterk kraft som er vanskelig å tøyle. Derfor at de fleste institusjoner og samfunn etablert normer og regler for hva som er akseptabel seksuell oppførsel. Seksualmoral om du vil. Dette er selvfølgelig nyttig, ellers hadde man ikke brukt så mye ressurser på denne kontrollen.

For eksempel er det en viktig lovbestemmelse i vårt land at det er forbudt å ha seksuell omgang med mennesker under seksuell lavalder. Alle fordømmer mennesker som gjør slikt, til og med kriminelle selv. En gang var det slikt at det var uakseptabelt å ha sex før ekteskapet. Slik er det ikke i dag. En ung kvinne fortalte meg at hun gikk fra sin kjæreste fordi han ikke ville ha sex før ekteskapet. Hun ville ha sex med han, kanskje ikke gifte seg med han. Thinkprogress.org skriver om områder som samfunnet fremdeles straffer kvinner. For eksempel at de lettere får sparken hvis de har sex utenfor ekteskapet eller at et samtykke til å ha sex ikke kan trekkes tilbake når seksualakten er i gang.

I tillegg til slike etabler samfunnsnormer finnes det en rekke personlige meninger om hva som er passende seksuell adferd. For eksempel varierer det i hvilken grad vi er komfortable med å være nakne for hverandre. Eller om vi syns det er greit med oralsex eller ikke.

Når vi er unge utforsker vi som regel egne personlige meninger for å forsøke å finne ut hva som fungerer for oss. Etterhvert som vi blir eldre blir vi mer satt i våre egne mønstre og oppfatninger. Dette gjelder alt, også seksualitet. Dette kan lede til at vi ikke erkjenner vår egen seksualitet så mye som vi burde. Det kan selvfølgelig føre til at den avtar, men den kan også ploppe ut på måter som virker ukontrollerbare. Hvis vi begynner å operere i mørket blir ting fort utrivelig og lite attraktivt.

Det er derfor bedre å erkjenne vår egen seksuelle energi. Spesielt ettersom vi blir eldre. For den har mye å tilby av livsglede og livslyst. Når vi erkjenner den og integrerer den i hele vår personlighet blir den også attraktiv for oss selv og andre. Da blir den en energikilde som inspirerer oss til å gjøre gode ting for oss selv og andre.

I denne erkjennelsen må det også ligge en åpenhet om at vi aksepterer våre egne seksuelle preferanser. Hvis vi forsøker å tvinge oss selv inn i noe, så vil det ikke fungere. Vår seksualdrift er i hovedsak ubevisste prosesser. Vi kan ikke bare velge hvem eller hva vi finner seksuelt attraktivt.

Men det vi kan gjøre er å tillate oss selv å eksperimentere, kanskje litt slik som vi gjorde i ungdommen. Fantasere litt, famle litt og prøve ut noe nytt. Noen ganger kan det være på sin plass å bryte med en tidligere oppfatning av hva som er passende, som å bryte et tabu. Dette kan føre til at vi ønsker å gjøre noe oftere, eller det kan være at vi da har forsøkt det og det så greier seg med det. Det gjelder å ikke ta det altfor alvorlig, samtidig som vi lytter til vår indre stemme som forteller hva som er bra for oss og den andre.

Det tar tid å komme på banen etter et samlivsbrudd. Som regel må vi erkjenne vår egen motstand mot å gjøre det vi trenger for å møte et annet menneske før vi kommer videre.

Det tar tid å komme på bena etter et samlivsbrudd. Slike brudd er jo ikke uten grunn. Men før eller senere står vi sånn noenlunde oppreist og begynner å tenke på et nytt forhold. Mange føler de har glemt hvordan de skal gå fram for å ta kontakt med det annet kjønn.

Ofte får vi forslag fra venner og bekjente om å gå ut på byen eller begynne med nettdating. Det kan være vi føler at motstanden er der umiddelbart. Begynne med det nå, nå som jeg er godt voksen? Folk som driver med slik er vel bare ute etter én ting?

Ja, folk som er på nettdating eller går ut på byen er som regel bare ute etter én ting. De er ute etter å finne noen. Akkurat som oss selv. Det er lett å tenke at det er noe feil i å søke etter en kjæreste på de steder hvor det er mulig; byen, Internett, klubber, danssteder etc., men det er eneste muligheten. Og hvis vi har en god venn som søker etter en kjæreste på denne måten så syns vi vel ikke at denne oppfører seg upassende?

Når vi tenker nærmere etter, så er vel heller årsaken at vi er redde for å åpne oss for en fremmed person og vise at vi liker han eller henne. Redde for å bli avvist eller kanskje vi er redde for at vi ikke er interessante lenger eller orker å holde på med sjekking og alt det der.

Selv om det er fint med venner vi har, så er det en god ting å gjøre noen nye ting for å finne noen nye venner. For å opprettholde vennskap i livet må vi også finne nye vennskap.

Dave Elman, en av forrige århundres største hypnotisører fortalte ofte om en eldre, litt vanskelige mann, som hele tiden fikk seg nye venner. Siden han hadde en vanskelig personlighet var det nok slik at han mistet noen også, men poenget var at han hele tiden skaffet seg nye.

Vi behøver ikke være vanskelige for å miste venner. Folk flytter, blir opptatte eller forsvinner ut av livene våre på mange måter. Hvis vi ikke hele tiden finner nye venner fører det til å vi gradvis kjenner færre og færre.

Når vi blir eldre kan det noen ganger være slik at vi aksepterer at det er slik det er. Men det er ikke nødvendig. Så lenge vi kan bevege oss rundt, så kan vi også oppsøke steder der det er mennesker og prate med dem og bli kjente med nye.

For noen, som min kjære mor, virker dette nærmest å gå av seg selv. Mens andre, som undertegnede, er nødt til å ta seg litt sammen og oppsøke forskjellige miljøer for å bli kjent med nye mennesker.

Det er selvfølgelig ikke nødvendig å finne 100 bestevenner. Det er for mange for de fleste. Men det er en god ide å finne noen som vi kan dele våre indre opplevelser med. Alle vet at alle barn trenger en bestevenn. Hvis de ikke har en, så lager de seg ofte en fantasivenn. Så sterkt er dette behovet.

Det behøver jo ikke å oppta absolutt alle ressurser vi har. Vi kan jo ganske enkelt bare gjøre noe annet en gang i blant, engasjere oss i noe nytt. Og så kan vi se hva som skjer.

Det er ganske enkelt å redusere rasisme i oss selv hvis vi finner noen fra en annen kultur vi kan lære noe av, og noen vi kan lære noe til.

I disse tider tenkte jeg det kunne være greit å si noe om forutinntatte holdninger. Vi mener selvfølgelig det vi ønsker å mene, men jeg vil bare peke på at det er lettere å gjøre oss opp en klar mening når vi ser bort i fra våre forutinntatte holdninger.

Vi håndterer informasjon ved å lage kategorier. Det er derfor alle kinesere ser like ut. Helt til vi har vært der en stund. Da blir de forskjellige av utseende så vel som personlighet. Det er ikke noe feil i å lage slike kategorier. Vi ser ganske enkelt på verden med den oppløsning som er nødvendig for at vi skal kunne navigere i den på en effektiv måte. Det er jo fantastisk i seg selv.

Når vi lager kategorier tillegger vi dem også visse egenskaper. Men som vi vet, det stemmer ikke alltid. Vi kan for eksempel tenke at alle brasilianere kan danse samba, men det kan de ikke. Eller en eller annen egenskap. Som regel har de en tendens til å bli negative av den enkle grunn at det vi ikke kan noe om, det syns vi også er skummelt.

Når vi tilegner negative egenskaper til mennesker fra andre kulturer og handler deretter kaller vi det rasisme. Rasisme er et svært negativt ladet ord. Det å beskylde noen for å være rasist er svært alvorlig. Allikevel er de fleste mennesker i forskjellige kulturer rasister på en eller annen måte. Gud forby, som man sier, rasisme er en menneskelig ting. Det er denne kategoriseringen og tildelingen av egenskaper som gjør seg gjeldende.

Enkelte har lett for å bruke rasistbegrepet om andre. Det er i grunn bedre å gjøre noe med vår egen tendens til å etablere slike negative kategorier. Den enkleste måten å gjøre dette på, er å 1) finne noen fra en annen kultur vi kan lære noe av som betyr noe for oss selv, og 2) finne noen fra en annen kultur som vi kan lære noe som betyr noe for dem.

For eksempel, da jeg studert i England var det også mange studenter fra mange land. Jeg oppdaget i meg selv at jeg hadde visse forutinntatte holdninger til disse. Så jeg ble kjent med noen. De kunne lære fag av meg og jeg kunne lære fag av dem. Senere fikk jeg en tibetansk venn, Khenpo Sangpo, en meget lærd person som lærte meg det meste jeg kan om buddhisme. Det var meget interessant å oppleve hvordan slike handlinger reduserte rasisme i meg selv. Det skjer på en måte av seg selv når kategoriene og egenskapene blir mer nyansert.

Det er ganske opplysende å gjøre ting som dette. Vi ender opp med det vi egentlig visste fra før. Vi liker de fleste, men ikke alle. Dette gjelder for mennesker i vår egen kultur, så vel som fra andres.

Humor skaper balanse i livet. Det reduserer tingenes innbilte eller faktiske viktighet til et mer håndterbart nivå. Sarkasme er en form for skjevfordelt humor. Den skaper ikke balanse.

Det viktigste for å bli 100 er kanskje humor. Når vi ler kan vi ikke ta oss selv eller andre så alvorlig. Alt blir lettere å håndtere. Stresset forsvinner på et blunk av seg selv. Humor er et fantastisk hjelpemiddel til å redusere tingenes tiltrodde viktighet. Det er derfor mange humorister gjør et nummer av å ha det moro med absolutt alt.

For det meste er ikke så viktig, faktisk. I hvert fall i lyset av forståelsen av at det er lettere å håndtere ting med mer balanse. Det viktige er egentlig så viktig fordi vi fokusere på det akkurat nå. Hadde vi ikke fokusert på det, så hadde det ikke vært så viktig. For å ikke å snakke om om vi ikke hadde vært der hvor det som er så viktig skjer da.

Når ting blir så utrolig viktig, så er det gjerne vi som er viktige. Når vi ser humoren i ting redusere vi viktigheten av tingen ned til et håndterbart nivå, inkludert viktigheten av oss selv. Humor hjelper oss å få mer balanse i livet. Vi vår et mer balansert syn på oss selv og vår livssituasjon. Når vi bruker humor i våre relasjoner får vi også mer balanse. Stresset reduserer og våre relasjoner blir mer avslappede. Vi får et bedre utgangspunkt for samhandling for et bedre resultat.

Dette gjelder også for vanskelige livssituasjoner, som man skulle tro det ikke var så mye å le av. Men det er alltid noe å le av. Det er alltid noe som på en måte er absurd eller teit eller bare morsomt på en eller annen måte. Og er det ikke det, så kan vi også velge å se ting på en humoristisk måte.

Istedenfor å bruk ren humor kan vi undergrave tingenes viktighet med et effektivt verktøy – sarkasme. Når vi er sarkastiske sier vi gjerne én ting, men mener en annen – på en måte som hever oss selv over situasjonen eller menneskene. Og vi gjør det på en måte som er morsom, for sarkasme, når det gjøres på riktig måte, er morsomt. Det er bare én hake, det betyr stort sett at vi morer oss på andres bekostning. For det hjelper ikke å redusere viktigheten til alle ting rundt oss, hvis vi ikke samtidig er villige til å redusere viktigheten av oss selv.

Som et motargument kan vi kanskje si at vi også er sarkastiske om oss selv. At når vi er sarkastiske om mennesker og ting rundt oss, så passer vi alltid på å være sarkastiske med oss selv. Men det er ikke bedre. Det er verre. For dette blir bare en strategi, som ikke har noe med humor å gjøre. Det eneste det gjør er å redusere vår selvrespekt og selvfølelse. De fleste av oss trenger å styrke vår selvfølelse, ikke å redusere den.